Intervju: Garreth Liddiard, The Drones

Intervju: Garreth Liddiard, The Drones

Publisert @ Groove.no 31. oktober, 2006

MELBOURNE: I 2001 flyttet frontmann Gareth Liddiard og gitarist Rui Pereira fra verdens mest isolerte storby, Perth, til kulturhovedstaden Melbourne for å satse liv og lemmer på bandet.

De tilbrakte de første ukene i bakenden på en gammel varebil langs den australske landeveien, før de fant plass til van’en på en møkkete, og etter sigende, voldelig campingplass i utkanten av den ellers så vakre byen. De fem årene som har fulgt, har vært som èn stor turnè for bandet, som stort sett har levd på en diett av øl, whiskey og tørt brød, i følge hovedpersonen Liddiard.

Nå ser imidlertid fremtiden lysere ut. Deres tredje studio album, Gala Mill, er ute på britiske All Tomorrow’s Parties, samtidig som kvartetten har lagt ut på en ny seks uker lang Europa- og USA-turnè.

The Drones i angrepsform. Bare en liten uke etter det australske plateslippet og to utsolgte konserter i Melbourne, står ny turnè for døra. Det er ikke nok timer i døgnet lengre. Jeg møter vokalist Gareth Liddiard på en cafè langs the Westgarth strip i den trivelige forstaden Northcote i Melbourne. Jeg spør om han vil en øl eller en kaffe.

– Kaffe, gjerne en stor en, smiler han bak store blanke solbriller.

– Det er tidlig på dagen, og mye arbeid skal gjøres. Det blir alt for mye fuel når man er ute og reiser. Nå gjelder det å passe på å holde koken oppe.

Han forteller meg at han har gjort over seksti intervjuer de siste to ukene, dette er nummer èn av fire intervjuer for dagen, og jeg lurer på om han er på autopilot:

– Om du leser mange nok intervjuer og anmeldser om deg selv, blir det etterhvert lettere å bruke de samme standariserte svarene. Autopiloten slår nok inn om noen uker når vi er halvveis gjennom Europa. Tomgang, er kanskje et bedre ord for det? Du blir en slags snakkemaskin, og alt du snakker om er deg selv.

Kritikerrost
Gjennombruddet kom for The Drones med deres første internasjonale album. Fjorårets Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By, høstet strålende kritikker både hjemme i Australia og i det store utland: NME slo til med 8/10, engelske VICE magazine toppet med 9,5/10, og internett-giganten Pitchfork belønnet utgivelsen med 8,3/10. Denne platen skaffet også bandet fjorårets Australian Music Prize – en pris som ble etablert for å anerkjenne og søke utvidet publisitet for de åtte mestselgende australske artistene i det gjeldende året. Kun èn artist mottar prisen. The Drones stakk av med påskjønnelsen pålydende 125.000 norske kroner foran nesa på favorittene Wolfmother og Ben Lee.

– Slike ting kommer godt med. Vi brenner penger som tørr ved bare for å vedlikeholde det arbeidet vi allerede har gjort. Vi er på turnè året rundt omtrent, og uten noen form for materiell sponsing er det vanskelig å holde hjula igang, sier Liddiard.

Sånn blir det vel kanskje ettersom alt i disse dager skal måles og veies?

– Man blir litt lei av at absolutt alt man gjør skal vurderes etter visse kriterier, og gis terningkast. Musikk er ikke lengre bare musikk. Det er et onde man må lære seg å leve med. Et gode med den utvidede publisitet, er likevel at flere journalister vet mer om oss nå, og de har mer å spørre om. Det gjør jo intervju-situasjonene mer interessante. De første gangene vi reiste utenlands, ble vi ofte møtt av journalister som aldri hadde hørt om oss og intervjuene startet som oftest med ‘så, dere er fra Australia…?'”

Han inrømmer at han nyter publisiteten og de plutselige geniforklaringene som dukker opp verden rundt, med en sunn skepsis.

– Vi har nok neppe så stort potensiale som alle kritikerne skal ha det til. Etterhvert som vi leser anmeldeser av platene og konsertertene våre, stiger følelsen av at vi blir satt opp bare for å bli revet ned igjen. Særlig her hjemme. Journalister her og der påstår at vi kommer til å selge “milliarder” av plater i framtiden, og reklamerer at The Drones vil bli allemannseie. Dette er lite trolig spør du meg, men selvfølgelig – ikke noe ville vært bedre enn om det er sant.

Sammenlignes med Nick Cave
Med dette omtalte potensialet kommer en galakse av musikalske referanser som varierer fra australske artister som Nick Cave, Beasts of Bourbon og The Saints, til Neil Young – til og med Bruce Springsteen, forteller Liddiard.

– Vi har blitt sammenlignet med omtrent alle artistene jeg noen gang har hørt om, pluss noen til. Ta, for eksempel, Nick Cave and the Bad Seeds. Vi har blitt sammenliknet med de en million ganger. Det går liksom ikke an å skrive om oss uten å nevne Nick Cave, av en eller annen grunn. Jeg tviler på at The Drones noen gang kommer til å matche platesalget deres, og jeg føler ikke personlig at musikken vår er spesielt sammenliknbar. De synger fantastsiske sanger om damer, som får de til å føle seg vakre. Damer liker sånt, og de skal føle seg vakre, sier han.

– Men vi har aldri skrevet sånne låter, og vi kommer heller aldri til å gjøre. Der har du sikkert grunnen til at publikumet vårt som oftest består av 90 prosent menn. I tillegg til musikken, har Bad Seeds imaget. Røft, stilfult, dresser – en framtoning vi kan se langt etter. Vi er langt ifra så fasjonable å se på, og vi er kanskje mer energiske der de er grasiøse.

Liddiard spinner videre på Nick Cave-referansen, og det blir fort mer personlig. Han forklarer hvordan han på et tidspunkt nærmest følte seg forfulgt av denne referansen.

– Du husker kanskje Deanna til Nick Cave? Den dama må jo ha følt seg temmelig spesiell. Jeg ville ihvertfall gjort det hadde jeg vært i hennes sko.

Han smiler sjenert og forteller om sitt forhold til låta.

– Konrad, som jeg bor sammen med [vokalist i Melbournes The Devastations, journ. anm.] ble bokstavelig talt forfulgt av denne dama for en tid tilbake – Deanna, samme som Nick Cave sang om. Hun pleide å ringe huset vårt flere ganger i uka og spørre etter ham, og låta begynte etterhvert å feste seg som en slags landeplage. Det gikk nesten så langt en stund, at jeg måtte slutte å svare telefonen fordi jeg ble så lei av å ha Deanna surrende i hodet. Ikke noe galt, egentlig. Det ble bare litt vel mye Nick Cave der en stund, humrer han.

Ny turnè… igjen
For to uker siden la The Drones ut på en ny omfattende Europa- og USA-turnè, den åttende i sitt slag på bare fem år, med over 30 konserter på seks uker. Norge må imidlertid vente til slutten av neste år, ifølge Liddiard.

– Vi har turnert masse i Europa, mest i Sør-vest området. Denne turneen er lagt opp for å “sikre” det publikumet vi allerede har. Neste år derimot, håper vi å utforske nye områder, deriblant Norge.

Det er ikke mange band som greier å holde intensiteten oppe så lenge av gangen som The Drones. Og selv om Liddiard forteller at Paris føles som hans andre hjemby, ønsker ikke The Drones å flytte fra hjemlandet for å øke sjansene for suksess, slik enkelte andre lokale musikere gjort opp igjennom årene. Reisemulighetene er det som holder liv i entusiasmen.

– Det er merkelig nå, spesielt å skulle tilbake til Europa. Du begynner å kjenne deg igjen i byene og det føles nesten uvirkelig å kunne leie en bil i Paris og å kunne kjøre etter eget hode istedet for å ha bilen full av alle slags kart for å finne fram dit du skal.

Han beskriver det som en drøm som har gått i oppfyllelse, og det videre ønsket om å utvide horisonten, tross det harde arbeidet.

– Det er tungt å måtte dra helt fra Australia for å dra på turnè. Det hender man møter veggen og lurer på hva det er som får en til å fortsette. Men vi må stå på mens sjansene byr seg. Du kan ikke ta noe for gitt eller hvile på laubærene. Se på Sonic Youth, for eksempel. Det har tatt tid og hardt arbeid å komme så langt – tredve år eller så. Vi er bare åtte år inne i vår prosess.

Bandet har vist at de har internasjonal appell gjennom fjorårets turne med Dinosaur Jr og deres opptreden på All Tomorrow’s Parties i april. Sistnevnte blir gjentatt til våren, da festivalen kureres av landsmennene i Dirty Three.

Om The Drones skulle leve opp til kritiker-fantasien om å bli allemannseie, gjenstår likevel for fremtiden å bevise. Men ikke engang den bevæpnede Ungdomsgarden i Zurich kan hindre The Drones fra å turnere. Som landsmannen Bon Scott proklamerte: “It’s a long way to the top if you wanna rock’n’roll.”

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: