Festival: Laneway

Festival: Laneway

publisert @ Groove.no 8. mars, 2007 (Med Oyvind Rones)

Det er uten tvil en festival utenom det vanlige, den St. Jeromes arrangerer i Australia hvert år. Som mange andre festivaler i landet så er også denne mobil og har i sitt tredje år rukket å inkludere Sydney og Brisbane, så vel som fødebyen Melbourne, som i år så seg nødt til å arrangere to dager med mer eller mindre samme line-up.

Årets festival kunne skryte av navn som Peter Björn & Lars, Love Is All, The Walkmen, Archie Bronson Outfit og The Sleepy Jackson øverst på plakaten. Og det var selvfølgelig en hel del lokale talenter tilstede også, som stort sett var satt opp på en mindre innendørs scene på utestedet Lounge, vis-à-vis Caledonian Lane.

Konseptet for festivalen er vel i grunn for kult til at det skal kunne fungere optimalt – å få solid lyd i en trang bakgate er lettere sagt enn gjort. Man står som sild i tønne og kan omtrent ta i veggen på begge sider. Mens sola fortsatt skinner ned i smuget, blir det en merkelig kulturkrasj mellom grå og nedslitte murvegger og slicke reklamebannere. Men, når kveldsmørket endelig siger over byen blir konseptet utgangspunkt for en atmosfære man finner få andre steder.

ARCHIE BRONSON OUTFIT, som i anledning Australiaturen også deler scene med The Walkmen på sideshowene, var tidlig på og fikk være frokostmusikk. Cherry Lips fikk åpne et show som var pakket med masse lyd. Om lyden aldri var på sitt beste tidlig på dagen, så leverte ABO uansett et solid show. Dart For My Sweetheart og Dead Funny var åpenbare høydepunkter.

Skotske CAMERA OBSCURA har vi egentlig aldri fått helt taket på utover at det er hyggelig nok det man hører. Og i en Laneway der lyden aldri gjør bandene noen tjenester, så forble det inntrykket av dette bandet.

En av kveldens to svenske representanter, LOVE IS ALL, var det første bandet som maktet å levere det som trengtes for å gjøre festivalkonseptet rettferdighet. Det var bare Broken Social Scene og Les Savy Fav som klarte det i fjor, så de er i godt selskap. Debuten deres, Nine Times That Same Song, har imponert og sjarmert mange også Down Under. Vi møtte Love Is All noen dager senere da de kom tilbake til Melbourne for å spille et sideshow. Mer om dette i en egen artikkel.

Luke Steele og hans THE SLEEPY JACKSON har for ikke lenge siden sluppet sitt andre album, Personality (One Was a Spider, One Was a Bird), oppfølgeren til den utrolig herlige Lovers fra 2003, som tidvis kan minne om et slags Australsk 22 Pistepirkko. Steele er uten tvil en mann som trives godt i begivenhetenes sentrum og kler frontfigurrollen usedvanlig bra.

Dårlig lyd ødela dessverre noe konserten, men greide ikke å overskygge suverene låter som Good Dancers, en rocka versjon av I Understand What You Say But I Just Don’t Agree, Vampire Racecourse eller God Lead Your Soul. The Sleepy Jackson utstrålte konsentrasjon som skihoppere som setter bakkerekorder i tjukk tåke. Når de i tillegg kan blafre med et såpass stilfullt repertoar i svevet, kan man ikke annet enn å være begeistret når nedslaget kommer.

THE WALKMEN har siden Bows + Arrows vært en aldri så liten favoritt, og de skuffet heller ikke med sin nyeste utgivelse, A Hundred Miles Off. Det meste av settet bestod av låter fra sistnevnte, men låter som The Rat og Little House of Savages var selvfølgelig også med. Debuten Everyone Who Pretended to Like Me Are Gone var også representert i form av We’ve Been Had.

At Bob Dylan og The Strokes blir nevnt når det er snakk om dette bandet skjønner man enda mer av etter å ha sett de live. Hamilton Leithauser har både fraseringene og faktene til Casablancas og en stemme som blander den og Dylans. Et band som har åpenbare kvaliteter på skive, og beviste at de også kan være suverene live på sideshowet sitt et par dager tidligere. Den trange Lanewayen var nok uansett ikke stedet hvor The Walkmen skulle skinne mest.

PETER, BJORN & LARS. (Um… John?) John valgte bort den australske turneen til fordel for samtidskomposisjoner med den svenske perkusjonsgruppen Kroumata, som turnerer samtidig, i USA. Trioen virket ille ute å kjøre når de fyrte av Let’s Call It Off helt til å begynne med. Den satt som et skudd den, det var ikke det, men det som kom i etterkant ble litt i tammeste laget i forhold til åpningen.

Skiva er grei nok den, men det er begrenset hvor interessant dette bandet er som headlinere for en sånn festival. Bandets åpenbare begrensninger kom altfor klart til syne her, selv om det er vanskelig å nekte for at de har en del flotte poplåter. Young Folks er jo selvfølgelig en sånn en, hvor enn plagsom den kan være til tider.

Vi hadde vel sett frem til et helt smug i plystrekor her, men det skjedde dessverre ikke. Lyden som frem mot denne låta var vel ganske lav, men vi vet sannelig ikke om det var ørene som spilte oss et puss eller om lyden ble skrudd opp akkurat da? Hyggelig var det også at Camera Obscuras Tracyanne Campbell ble tatt med opp på scenen for å ta seg av Victora Bergsmans vokal på sporet.

Innendørs scenen Lounge var satt av til nasjonale artister. Altmuligmannen DAN KELLY var tidlig på, og for anledningen uten sitt band The Alpha Males. Mannen har fått mye skryt for begge sine album i hjemlandet, og det ble forenklede versjoner av låter fra disse vi fikk høre, samt en cover av Jonathan Richmans I’m Straight. Checkout Cutie, Bunk Lovin’ Man og Summer Wino fra debuten Sing the Tabloid Blues virket foreløpig mer iørefallende enn det nye materialet han presenterte, men det er uansett trivelig å tilbringe en drøy halvtime med Melbourne’s egen Chris Isaak-lookalike. Før hans egen personlige favoritt, Summer Wino, følte Kelly det var på tide å dele noen visdomsord med publikum i forbindelse sangen: ”When you drink a lot of red wine you feel artistic. Then, when you drink some more red wine you start to feel autistic.”

Bedre får man vel nesten ikke sagt det?

Neste ut i Loungen var THE CRAYON FIELDS. Dette er en gjeng unge lokale entusiaster som for en liten stund siden kom ut med sin første langspiller, Animal Bells. De lager vakre låter med klare referanser til band som Velvet Underground, The Byrds og til tider Yo La Tengo. Man blir nærmest trollbundet av den forsiktige og sjenerte fremtoningen til dette bandet. Nesten som man får dårlig samvittighet for å se på og føler for å sette øynene i gulvet, lukke de, og drømme seg bort i vakre melodier som Living So Well, So Old og Choir of Tiny Boys.

SNOWMAN fra Perth er et merkelig band. De er langt i fra sjangerdefinerende på noe sett, men veldigveldig spennende. Ballet på Lounge-scenen startet med den drømmende og lavmælte The Black Tide, åpningslåta fra den selvtitulerte debutplata. The Black Tide dør sakte ut i en Morgenstemning-aktig melodi. Deretter stupte Snowman ut i sitt særegne, tidvis psykedeliske, mylder av garasje-surf-punkrockabilly… Som de selv sier: ”It’s all in your imagination.”

2006 var et godt år for Snowman, med platedebut og tre vestaustralske musikkpriser. Opptreden på årets Laneway festival var tredje sist i en lang rekke konserter, etter å ha passert to runder rundt kontinentet ved nyttårstider. Selv om det er vanskelig å plassere musikken deres virker debut platen særdeles helstøpt. Og, det er tydelig at de er ute etter å bevise for et stadig voksende publikum at de er minst like bra live som i studio.

GROUND COMPONENTS var neste post på samme scene. Også de har opplevd mye blest i mediene det siste året, både i Melbourne og ellers i landet. Allerede for et par år siden opptrådte de på SXSW i USA og har fått mye god omtale for de første EPene sine. Fjorårets langspilldebut, An Eye for a Brow, a Tooth for a Pick, har i tillegg rotert som ukas album i en rekke publikasjoner og radiokanaler. Fjoråret bød i tillegg på to turneer og supportjobber for Muse og våre egne Datarock.

Man kan vel kalle det soulrock uten å fornærme noen, selv om beskrivelsen heller ikke her er helt passende. Ground Components spyr ut klassiske låter med sitt eget spesielle preg. Det er strippet ned for å gi vei for enkle melodier, noe som gir bandet et preg av ærlighet. Vokalist Joe McGuigan er en studie i seg selv. Han er en halvt skrikende spoken word poet, og på scenen er det som en eksorsime av Iggy Pop og Mick Jaggers onde ånder, samt hans egen eksentriske galskap. Backet av et bunnsolid band med glimt så store som speil i øynene, er dette bandet definitivt en lokal partyklassiker Down Under, og burde etter hvert kunne finne veien langt utover hjemlandets grenser.

Når Ground Components fyrte av hiten On Your Living Room Floor dannet det seg bølger i publikum som ble større etterhvert som settet ble lengre. Midtveis i showet fikk de hjelp av rapperinnen MACROMANTICS (aka Romy Hoffman) som også er med på albumet på låtene Fistful of Dallas og Coming In From All Angles. Macro selv har nylig også gitt ut debut plate, til store ovasjoner og signering med Kill Rock Stars i USA.

Etter dette kalaset ble det vanskelig å overbevise både kropp, sjel, samvittighet og lommebok om at det var søndag kveld og hverdag i vente. Og etter hvert som Sydney-jenta Macromantics endelig avsluttet dagen og kvelden fra scenen, danset hundrevis av slitne musikere og festivalgjengere videre ut i enda mindre stille timer.

Foto: Steinar Ellingsen

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: