Først til Nordkapp?

Ukas portrett i Laagendalsposten, 27. oktober 2007

Tidligere i år vant Kjersti Simpson-Larsen kongepokal som første kvinne ned Galdhøpiggen på ski. Nå venter hundretusener av nordmenn på å se om hun kan vinne racet mot Nordkapp i 71 grader nord.

Kjersti Simpson-Larsen (2007)

Familien til Kjersti og elevene hennes på Idrettsskolen i Rollag pushet på i mange år for at hun skulle melde seg på 71 grader nord. Den spreke 36-åringen er utstyrt med et heftig konkurranseinstinkt, men svarte alltid at hun «ikke er så PR-kåt at hun trenger å være på TV». Men en tidlig vårdag satt hun og surfet på nettet, og en annonse poppet opp og formante: «Meld deg på!»

– Fanken heller, tenkte jeg, sier Kjersti lurt.

Bak de svartrammede brillene lyser øynene opp, og et stort smil strekker seg fra øre til øre.

Første steg på veien til reality-TV verdenen var at Kjersti havnet blant 250 utvalgte av over 2000 søkere som ble kalt inn til intervju. Deretter var hun blant 30 finalister som ble håndplukket til å gjennomføre ulike fysiske og psykiske tester i Arendal.

– Det var mange tunge tester. Reine militærgreier, sier hun og puster litt ekstra tungt ut.

Historien viser at også det gikk greit. Og etter tre beinharde dager i Arendal gikk ferden direkte til Lindesnes, og racet mot Nordkapp var i gang.

I åtte programmer har hun tatt seg over fjell og vann, gjennom skog og mark – på alle tenkelige og utenkelige måter. Denne uka viste hun seg også som en frem- ragende fisker i Saltstrømmen, og den bragden brakte henne sikkert videre til kommende mandags program. Da skal deltakerne vise fram balansekunstene sine på Hurtigruta og ta seg igjennom Lofoten. På veien skal de blant annet klatre i en stupbratt fjellvegg og overnatte dinglende i løse lufta, 600 meter over havet. Med andre ord: midt i blinken for Kjersti som elsker høyder, fart og spenning.

– Jeg gleder meg helt vilt til programmet på mandag. Jeg gleder meg så mye at jeg nesten ikke klarer å vente, sier hun med all den energiske entusiasmen man ser på TV.

– Vi har padla gjennom elver og fjorder, omringet av omringet av høye fjell og tett skau. Norge er fint asså!

Kjersti forteller at hun synes Lofoten antakelig var den største opplevelsen under hele kappløpet. Hun var i sitt element, og samtidig så overvelda av den vakreste naturen hun aldri hadde sett før. Vi sier vi gjerne vil vite hva som var den tøffeste utfordringen på reisen også – men vi vil aller helst høre noe annet enn klisjeen om at det vanskeligste var å være borte fra familien i så lang tid. Hun fnyser nesten litt av bemerkningen.

– Du har bare ikke tid til å savne familien veldig mye mens du holder på. Dessuten visste jeg hele tida at Sigurd passet på hjemme, sier hun.

Etter at hun har fått tenkt seg litt om, innrømmer hun at de tøffeste hindrene var alle utfordringene i vann – å padle og ro utover hav og fjord og elver. Akkurat det liker hun ikke så godt.

– Du gjør altså ikke noe av å dingle i et tau flere hundre meter over bakken, men å ro en båt derimot – det er skummelt?

– Ja, kommer det kontant.

– Jeg er nok ei landkrabbe. Oppvokst med ski og fjell. Men jeg elsker jo utfordringer, og gir alt. Da er jeg fullt på høyde.

– Har du guts nok og tør å prøve, så fikser du alt. Men du må kanskje ta noen runder med deg sjøl før du kaster deg ut i det, sier hun oppløftende.

Kjersti har et blikk som forkynner at hun er klar for hva som helst, så lenge det innebærer fart og spenning – og en gjerne god mengde fysiske utfoldelser. Så mange av de nervepirrende utfordringene i kappløpet kan nok til en viss grad matches med ting hun har gjort før. I april i år ble hun den første kvinnelige kongepokalvinneren i fjelltele- mark, etter å ha kjørt fra toppen av Galdhøpiggen og til bunns på tre minutter og fire sekunder – med en fem kilo tung sekk på ryggen. Ikke bare vant hun kongepokalen, men hun slo også den tidligere rekorden med 20 sekunder.

– Det gikk så fort at jeg var redd, innrømmer hun, men hun er bestemt på å stille til start igjen neste år for å gjenta bragden.

Kjersti er ei travel dame som ikke er lett å vippe av pinnen. Hun kom løpende til intervjuet, og drar løpende av gårde. Hun jobber fult som lærer på Idrettsskolen, hun har mann og tre unger, og i det siste har det vært flere reklameoppdrag i forbindelse med 71 grader nord. I tillegg har hun en treningsplan som helt sikkert hadde imponert hele trimnorges TV-guru, Kari Jaquesson. Hun er definitivt en av fanebærerne for mottoet «en dag uten trening er en dag uten mening».

– Jeg er bare en sånn som ser muligheter i stedet for begrensninger. Da får man det til. Og jeg sutrer ikke over en travel hverdag. Hvis en blir for opphengt i hvor mye en har å gjøre, da graver en seg ned i sofaen og kommer seg ikke opp igjen, forklarer hun bestemt.

Med en slike enorm energi følger et konkurranseinstinkt som nok er godt over gjennomsnittet. Kjersti er også rund i kantene, og på TV har hun gjort sitt beste for å holde seg unna «allianse- spillet» slike reality-serier er kjent for.

– Jeg håper at folk ser at jeg er ærlig på TV, forteller hun. Ærligheten, sammen med stå-på-viljen, konkurranseinstinktet, og garantert også det blide åsynet, er nok noen av grunnene til at Kjersti fortsatt er med i kampen, og i tillegg at hun er seernes foreløpige favorittdeltaker. Det er en påskjønnelse som Kjersti setter høyt på flere måter – for den deltakeren som får flest seerstemmer stikker nemlig av med 100.000 kroner.

– Jeg håper jeg vinner den – også, sier hun ertende.

Med bare fem deltakere og tre program igjen, begynner det å nærme seg mål i årets 71 grader nord. Og Kjersti er definitivt med i kampen om den store pengepremien. Men hvor langt det går, det vil hun ikke si noe mer om.

– Nei, da må du se på tv mandagene framover, sier hun lurt.

– Hva skal du gjøre nå da, for å toppe 71 grader nord-eventyret?

Kjersti retter seg opp, litt grublende, og ler litt ironisk.

– Jeg sa faktisk på forhånd at jeg skulle roe meg ned og bli en god mor. Da jeg kom hjem skulle jeg bli flinkere til å gjøre lekser med ungane og lese bøker med dem. Men det gikk ikke mer enn to dager før Sigurd konstaterte at jeg ikke hadde klart det, humrer hun.

– Det er nok far som er flinkest på den fronten. Og han er utrolig flink og. Vi kjenner hverandre godt og skjønner behovet for å lufte seg.

Kjersti og Sigurd fant hverandre på Høyskolen Finnmark da de begge tok idrettsutdannelse. De reiste sørover hver for seg en stund før de endte opp i Rollag for elleve år siden da begge fikk seg jobb på Idrettsskolen. Sigurd har ansvaret for fotballinja, og Kjersti deler ansvaret for den såkalte Linje X.

Ekstremsport? Ikke ifølge Kjersti.

– Jeg liker ikke å kalle det for ekstremsport. Elevene blir fort litt for fokusert på å få kick, og glemmer mange av de mentale utfordringene som ligger til grunne for dem. Vi prøver å bygge opp elevene både fysisk og mentalt, og det funker ikke om man skal fly rundt etter kick etter kick. Man må ta det over tid, og jobbe for de opplevelsene en møter. Ramma rundt er viktigere enn selve kicket for å få en positiv opplevelse.

– Men jeg har verdens beste jobb. Jeg får jobbe med hobbyen min, og mer kan en nesten ikke ønske seg.

Familien Simpson-Larsen trives godt i Rollag, men Kjersti kommer opprinnelig fra Ål i Halling- dal, og det er fortsatt det hun beskriver som «heime». Men på grunn av boplikten på Idretts- skolen har de ikke tenkt å flytte hjem, ihvertfall ikke enda. Derfor har familien begynt å bygge en hytte i hjemlige trakter. Skulle det bli seier i 71 grader nord, kommer nok pengepremien godt med til det prosjektet.

Og bortsett fra at Kjersti ser fram til å få bygd hytta så hun kan reise heimat i høytidene og gå i fjellet, så spekulerer hun ikke i framtida. Hun tar ting som de kommer.

– Det eneste som er sikkert er at det ikke blir mer TV. Ikke mer reality. Hva skulle det blitt? Jakten på kjærligheten? Den har jeg jo funnet. Big Brother? Det er jo bare øl og sex. Det måtte vært Farmen i så fall. Det synes jeg er morsomt å se på. Selv om 71 grader nord har vært en spennende opplevelse, og det har vært morsomt å se hvordan de lager slike TV-programmer, så synes det får være nok TV. Da får de i tilfelle hyre meg inn til noe spesielt, sier Kjersti til slutt, før vi takker for praten, blunker, og ser bare hælene hennes fly av gårde til neste post på denne dagens program – forhåpentlig innen tidsfristen.