Lever for å improvisere

Ukas portrett i Laagendalsposten, 24. juli 2010

Strengemaskinen Tom Hasslan fikk sin første gitar da han var 13 år. I dag har han ti, men ønsker seg flere. Mer enn det ønsker han seg et åpent sted i byen som han og andre musikere kan bruke når de har tid.

Tom Hasslan (2010)

– Det funker dårlig med totimers øvinger i en container når du spiller prog og jazz, veit du. Byen trenger et sted for de som vil spille mye og utvikle seg. Bingene funker sikkert bra for unge folk som trenger å bli holdt litt i hånda og skal lære seg å spille instrumenter. Men om du vil utvikle deg som musiker og jobbe med uttrykket ditt, så nytter det ikke å ha et lokale i to timer i uka. Det sier seg jo selv, sier Tom engasjert.

Han sitter og tygger litt på tankene sine. Det må da finnes en løsning i denna byen!

– Skoler har bomberom og ingen har timer etter fire. Bygninger står tomme. Det eneste man trenger er et rom. En plass der man kan ta med seg utstyret sitt, et par andre musikere og øve og øve. Jeg synes det blir for lett å skylde på at det ikke er penger eller lokaler. Hvis noen politikere virkelig hadde villet prøve og virkelig hadde sett etter løsninger, så hadde det nok ordna seg i Kongsberg. Det vi mangler er engasjement.

Tom jobber til daglig på Kongsberg Instrument og Musikksenter. Han sier han ser at det gror i den yngre garde. Det er godt, etter at bandmiljøet krasjet og nærmest døde da Tilflukt ble stengt.

– Jeg ser på jobb at det går rette veien. Det er mange unge folk som spiller sammen for tida, og det ser ut som bandmiljøet har fyra seg litt opp igjen. Men jeg er redd det dabber av når folk blir eldre fordi tilbudet for- svinner når de vokser ut av bingene. Talentene må ivaretas, og folk må få lov til å styre litt sjøl, konstaterer han.

Det måtte ut. Situasjonen med øvings- lokaler er noe som har plaga Tom lenge, og han gløder over sjansen til å få si noe om saken. Heller det enn å prate om seg sjøl. Mye heller. Det er noe av det verste han veit. Men vi må nesten prate litt om mannen Tom også. Det er tross alt derfor vi er her.

– Hæ? Er vi nødt til det? Jeg er mer interessert i hvordan du har det jeg, spøker han, selv om alt ved kroppsspråket tilsier at han mener det som ble sagt.

Toms musikkliv startet i mors mage. Da navlestrengen ble klippet koblet han seg rett på stereoanlegget i hjem- met og fikk et nært forhold til foreldrenes platesamling, som i stor grad besto av progrock.

– De har vært viktige for meg og musikken min. Fatter er et musikkhue. En skikkelig stereofrik. Muttern klimprer fortsatt på de samme visene på gitaren som hu gjorde i hippietida, og har begynt spille en del bongotrommer de siste åra. Mest av alt har begge støtta meg fullt ut og ikke minst vært tålmodige når det kom til å takle timevis med gitarsoloer fra gutterommet. Hver dag. De støtta meg til og med da jeg sa jeg ikke ville studere, men heller spille gitar 12 timer om dagen.

I ung alder ble Frank Zappa det store forbildet. Det er han fortsatt. Tom for- teller at han ikke har tålmodighet til å lese bøker, men Zappas selvbiografi har han kommet seg igjennom minst ti ganger.

– Bortsett fra Kurt-bøkene til Erlend Loe og Gummi-Tarzan, tror jeg The Real Frank Zappa Book er det eneste jeg har lest, ler han.

Men hva er det med Frank Zappa som tiltaler mannen så mye?

– Det er vanskelig å si noe enkelt om Zappa som forklarer hvorfor jeg digger han, sier Tom.

– Han er en bra mann, ganske enkelt. Og en genial musiker. Og så likte han ikke bøker han heller. Han ville visst egentlig ikke skrive noen selvbiografi, men var så lei av at alle andre skrev så mye rør, så han måtte lage ei bok sjæl for å få det riktig.

– Men det er selvfølgelig musikken hans som er greia. Han har ikke noen stil du kan sette i bås. Han har gjort alt, i en diger tullete miks. Tekstene er geniale, morsomme og sarkastiske. Og han har spilt med alle de store fra sin tid, mer eller mindre. Det eneste jeg ikke er så stor fan av, er Bobby Brown- perioden hans.

En helt vanlig dag da Tom lå foran stereoen og hørte på Zappa, kom foreldrene hjem med en gitar. Det var en Aria pro 2. Tom var 13 år. På denne gitaren lærte han seg å spille sin første låt, «Hallowed be Thy Name» av Iron Maiden.

På den tida var Tom en aktiv skater. Etter sigende en dyktig sådan, selv om han kanskje ikke vil innrømme det selv. Gjennom skatemiljøet kom han inn i Tilflukt og skateboardet måtte etter hvert gi tapt for gitaren. Her fant han også sin første gitarlærer, Trond Mjøen, som de siste årene har blitt et kjent navn i det norske rockemiljøet, blant annet fra Euroboys.

– Jeg var så sjukt glad i Trond. Han var, og er, en vanvittig god gitarist. Mesteparten av «undervisninga» foregikk over telefon. Jeg ringte ham til alle døgnets tider og ba ham lære meg forskjellige soloer.

Sett bort ifra telefonopplæringen er Tom stort sett selvlært som musiker. På Tilflukt startet han sitt første band, Zap Dingbats. Det var et instrumentalt band med røtter i hardcoremiljøet, selv om musikken deres var langt mer progressiv enn det meste som foregikk i bomberommet på den tida. Med Dingbats ble det regionsfinale i ungdommens kulturmønstring og en opptreden på NM i Rock på Rockefeller i 2000. De rakk også å spille inn en demo. Etter det ble det klart for Tom at musikken måtte bli mer progressiv for å holde interessen oppe. Det hadde vært en lengre periode med mye metall og hardcore, men nå ble det mer og mer jazz.

Han prøvde seg på klarinett og saksofon en stund. Men da saksofonen til slutt begynte å ruste, bytta han den ut med en gitarforsterker. Jazzgitaristen Tom ser seg ikke tilbake.

I øyeblikket har han flere jern i ilden. Han har spilt taffeljazz med Gunnar Nilsen i noen år. De har gjort flere opptredener på Jonas B. Gundersen og spilt litt her og der i julebordsesongen. Gjennom denne duoen traff han Christian Meaas Svendsen som steppet inn for Nilsen etter han hadde brukket fingeren like før en opptre- den. Da denne opplevelsen ga mersmak startet Tom og Christian trioen Sylvia Ganush sammen med trommeslageren Tore Flatjord. Navnet fikk de fra skrekkfilmen «Drag Me to Hell».

– Vi hadde en del tisse- og bæsjenavn på blokka før vi kom fram til det nav- net. Til slutt sto det mellom Sylvia Ga-ush eller Tom Hasslan Trio, og det siste ble bare for harry, ler han.

For tiden jobber han også med å få et prosjekt på beina sammen med den unge trommeslageren Axel Skalstad. De jammet sammen på Det Lille Extra under årets jazzfestival, og den seansen har blitt en «snakkis» i etterkant. Også for Tom.

– Det er et prosjekt jeg har veldig store forhåpninger til. Axel er og kommer til å bli, den største og beste trom- misen som noen gang har kommet fra denna byen. Uten tvil. Vi har spilt inn noen låter sammen hos Vegard Eggum som venter på å bli miksa og mastra. Det kommer til å bli fett, men igjen …

Han stopper opp og rister på hodet.

– Det er så j…lig vanskelig å finne et ordentlig sted å øve!

Opp igjennom åra har Tom jammet med en rekke musikere. De fleste av dem lokale helter. Men på jazzen i 2009 fikk han ”nesten” jammet med mannen han beskriver som Norges, om ikke verdens beste, trommeslager.

– Det var en syk opplevelse. Vi hadde jamma på Jonas B. i to timer. Det tok helt av. Det begynte å bli seint. Vaktene hadde bedt oss om å avslutte flere ganger og gikk rundt og skrudde av og på lysa. Jeg hadde akkurat lagt gitaren ned i kassa mi. Da dukka plutselig Paal Nilssen-Love opp med sneipen i kjeften, satte seg bak trommesettet og begynte å spille en rockebeat til frijazzen. Jeg greip tak i gitaren igjen og var på vei til å spille videre, men da var det veldig tydelig at vaktene hadde fått nok av oss. De tok til og med sneipen til Paal. Så jeg rakk aldri å spille en tone med mannen.

– Det var ganske surt egentlig. Hadde vi ikke vært nødt til å slutte da så hadde vi antakelig spilt ennå.

Under årets jazzfestival ble Tom belønnet med festivalens rekrutteringsstipend. Det synes han var gjevt, men har ikke helt klart å bestemme seg for hva pengene skal brukes til ennå.

– Jeg tror det er viktig å bruke pengene litt strategisk. Første tanke var «ny gitar», men jeg har vel strengt tatt nok gitarer, sier han og ser rundt seg på musikkrommet sitt. Et trangt lite rom i en blokkleilighet på Steglet der han bor med kona Randi og kattene Torill og Floskel. Når han har fått tenkt seg litt om, sier han at stipendet antakelig blir brukt på å oppgradere hjemmestudioet. Enda en konsekvens av manglende tilbud i byen.

Tom forteller videre at han har slitt en del med sceneskrekk opp igjennom åra. Den har endelig har begynt å gi seg.

– Går det an å beskrive den beste konsertopplevelsen du har hatt når du har spilt selv?

– Nei, svarer Tom kontant.

– Det handler mer om øyeblikk enn om hele konserter når du improviserer, og det er jeg driver med og er interessert i å fortsette å drive med. Det er de øyeblikkene når du ”slutter” å stå på scenen og blir en del av publikum i stedet. Når du bare hører deg sjøl spille og det låter fett. Når du glemmer alt – all angsten og dritten som vi lever med.

Tom stopper plutselig opp. Han hører seg selv og bryter ut i latter så han ris- ter. Så stivner han litt og kikker over brillekanten.

– Jeg var i ei bussulykke for ett års tid siden. Satt på Timekspressen som frontkolliderte med en bil på Langebru. Mannen i bilen døde. Etter det var jeg rar, ikke helt meg sjæl kan du si, på ei god stund. Hadde litt nerver. Det er fjernt når du har sånne ute av deg sjæl-opplevelser og du ikke klarer å konsentrere deg om noe annet enn at du har det kjipt. Men det er heldigvis ikke ofte det er sånn.

Han rister den tanken ut hodet, gliser videre og vi er raskt tilbake i musikk- verdenen.

– Jeg tror kanskje en av de fetesete konsertopplevelsene mine noensinne var å se den amerikanske jazzgitaris- ten Mike Stern på jazzfestivalen Stock- holm i 2008. Og Gong på Rockefeller med Daevid Allen. Det var vilt. Og Zap- pa plays Zappa. Og det er alltid fett å se Motorpsycho. Egentlig er det masse tøff norsk rock. Mye tøff prog.

Han nevner Jahn Teigens Popol Ace og Popol Vuh, og Ruphus, før han får kona Randi til å sette på Junipher Gre- enes rockeopera «Friendship» fra 1971.

– Det her er sykt tøft. Faktisk første norske dobbelt-LP-en som noen gang ble gitt ut. Odd Nerdrum malte coveret. De ble vel aldri like kjent som de burde ha blitt, men for meg er denne skiva noe av det beste som har blitt gitt ut i Norge.

Fra prog til metall til hardcore, tilbake til prog og videre til jazz. Og Tom spiller fortsatt like mye gitar som da han begynte.

– Jeg blir så hekta på ting. Men stort sett bare et par ting av gangen da. Det er det jeg greier å konsentrere meg om. Det hender jeg fortsatt tegner litt. Det var noe som var ganske viktig for meg ei stund og noe som jeg har fortsatt litt med. Men det er gitaren som alltid har vært det viktigste, og jeg spiller like mye nå som jeg gjorde for ti år siden. 12 timer om dagen om jeg har tid til det, men nå hender det jeg må jobbe litt inn- imellom også, gliser han.

– Går du aldri lei?

– Nei! svarer han kontant.

– Eller det vil si, det hender jeg blir sur når jeg ikke får til ting og gir opp. Men det tar stort sett bare fem minutter med banning, så går jeg en tur i kjøleskapet og så er det på’n igjen.